Vår kjære likeperson, regionlagsnestleder og gode venn Kjell Thomassen døde brått  18. desember 2022. Hjernesvulstforeningen var representert i begravelsen med generalsekretæren, som holdt følgende tale.

Minneord ved Kjell Thomassens båre

Jeg fikk gleden av å bli bedre kjent med Kjell på Mestringskurs for menn med hjernesvulst våren 2017. Der var han en av deltakerne. Ved oppstarten av kurset ble det klart at han var kaptein, og jeg ble brått usikker på hvordan han ville ta den første delen av kurset, hvor vi skulle være i navigasjonssimulatoren på Sjøkrigsskolen. Vi hadde vært så heldige at vi fikk låne denne og planen var å simulere seilas med KNM Storm i 60 knops fart rundt om i Bergens nærområder.

Det å skulle simulere å være om bord på et fartøy for en kaptein som hadde mistet retten til å føre fartøy, kunne bli et tøft gjensyn med sin tapte karriere. Kjell tok heldigvis situasjonen med godt humør, og jeg så at han koste seg med å være på broa, igjen. Etter at vi hadde grisekjørt en stund på fjorden, fikk Kjell idéen om å seile nordover i retning av Mongstad. Vi fikk prøve oss i mer krevende farvann hvor hurtigbåtene seilte. Med Kjell som los hadde vi trygg seilas i Nord-Hordaland.

Resten av kurset fikk vi gleden av å ha gode diskusjoner med Kjell og de andre, hvor Kjell alltid hadde positive ting å si. Reflektert, ærlig, omsorgsfull og ikke redd for å by på seg selv var han en særdeles viktig medspiller for meg som kursleder. Da kurset kom til sin avslutning, hadde vi alle blitt glade i Kjell og han lune og trygge væremåte. Vi avsluttet med å kjøre ham til Mathopen, slik at han kunne fortsette helgen med sin kjære Kristin, forhåpentligvis ikke heklet utslitt etter å ha tilbrakt to dager med oss andre.

Senere ble også Kjell los i livet for mange andre med hjernesvulst. Jeg fikk gleden av å ha ham på likepersonskurs hvor han igjen viste seg som en moden og reflektert pasient med sin omsorg for andre. Hans evne til å få andre til å reflektere, motivere dem og berolige dem med sin livsfilosofi, har hjulpet mange andre med å takle egen sykdom. Da vi for drøyt et år siden hadde pårørendesamling og nytt mestringskurs i Trondheim, var også Kristin med på samlingen. Det å være kursleder for mestringskurset og oppleve hvordan Kjell hadde utviklet seg videre som likeperson og støttespiller varmet. Det hører også med at vi i løpet av koronaperioden hadde fått mange gode tilbakemeldinger på hvordan Kjell var som likeperson.

Jeg tror jeg har mine ord i behold når jeg sier at Kjell var en mann som man bare måtte like. Han stilte alltid opp og var heller ikke redd for å sette grenser på en fin måte. Da Kjell sa ja til å være med i styret for regionlaget i Vestland, så var jeg sikker på at dette var en oppgave han hadde tenkt nøye gjennom. Kjell var ikke den som tok på seg en oppgave for så å ikke gjøre den skikkelig, Gjennomført hel ved, og en kar man kunne stole på.

Da Kjell fikk sitt første tilbakefall var jeg glad for at onkolog Jorun klarte å slå sykdommen tilbake. Kjell var en mønsterpasient som gjorde det han kunne for å hjelpe legene med å gi god behandling. Når det igjen ble meldt om tilbakefall, etter åtte år, håpte jeg at denne gangen også skulle gå bra og nye år skulle bli resultatet. Dessverre ble det ikke slik. Jeg er uansett glad for at Kjell har levd langt lengre enn gjennomsnittet for de med denne diagnosen. I en sånn situasjon teller hver dag, og jeg er sikker på at Kjell fylte sine dager med gode stunder sammen med sin tallrike familie som han var så stolt av og så uendelig glad i.

Når den bråe slutten så uunngåelig kom, er jeg glad for at han ikke ble liggende lenge og plages. Alle vi som rakk å bli kjent med og ble glade i ham i Hjernesvulstforeningen, unnet ham en siste tid med minst mulig plager og smerte. Det er en mager trøst, og jeg skulle mye heller hatt mange flere dager hvor vi sendte morsomme meldinger frem og tilbake mellom oss, slik vi brukte å gjøre. Vi hadde nok ganske lik humor og så nok også likt på svært mye når det kommer til politikk og samfunnsutvikling.

Når den siste reisen nå står for tur, ønsker jeg deg smult farvann. Fair winds and following seas, min venn. Vi som er igjen har mistet en god venn. Familien har mistet en pappa, bonuspappa og bestepappa som nok har vært los i livet for dem også. Nå skal vi navigere videre, med Kjell som et fyrtårn for oss alle. For å avslutte som vi ville ha gjort i Marinen i mine yngre dager mens jeg fortsatt seilte en gang i blant; Vel i ror, vel i maskin. BZ!

Rolf J. Ledal
Generalsekretær