Disse ordene var det Ludwig Mack brukte for å fortelle de bekymrede økonomene om at i bryggeribransjen handler det om å ha produkter til salgs når folk ville ha dem. Det å brygge øl og tappe klart til salg var ikke gjort på én dag, når solskinnet varmet frosne tromsøskrotter og lysten på noe kaldt og skummende meldte seg. Det samme gjelder for samfunnsberedskapen. Det vi trenger må vi ha på lager når det skal brukes, just in time er ikke et akseptabelt konsept for kritiske forsyninger. 

Bedriftsøkonomi lærer oss at den som har fulle ferdigvarelager løper en risiko for å ende i konkurs. Det er her bedriftsøkonomi og beredskapstenkning er på kollisjonskurs. Det meste som skal brukes på et sykehus og som produseres i f.eks. Kina har lange ledetider. Etter at bestilling er gjort, skal produksjonen starte og når varene er klare for transport i en container, venter ca syv uker transport frem til mottaker. Dette er altså det raskeste med umiddelbar produksjon og sjøveis transport under normale forhold.

Produseres noe på hjemlige trakter er kanskje tiden kortere, men det kan også være slik at råstofftilgangen gjør det umulig å sette i gang nødvendig omfang av produksjonen. Det er derfor vi må ha beredskapslagre for kritiske forsyninger til samfunnet. Størrelsen på slike lagre er nødt til å være skalert etter det som er sannsynlige kriger, kriser og konflikter som kan ha påvirkning på behov og etterforsyning. Dette er ingen enkel oppgave, men de som jobber med logistikk vet hvor mye som går med under normale forhold og så får de rett og slett sette seg ned og tenke ut behovet ved forskjellige scenarier. 

Jeg har en fortid i logistikkbransjen og vet at noe ligger på lager uten å bli brukt, enten til det kastes forbi materiellet er utfaset, eller til det går ut på dato som en gjenglemt pakke skinke bakerst i et kjøleskap. Da kan vi ikke lenger stole på at det har de rette egenskapene og er trygt å bruke. Dette er kostnader vi må ta oss råd til. Et 90-dagers kriselager kan være alt for lavt av kritisk materiell hvis forsyningslinjene brytes eller produksjonstiden er for lang. Det kan endatil være slik at mange andre har samtidig behov og en enslig produsent sitter igjen med ansvaret for å levere til et antall kunder som overstiger det som er mulig å levere til med den produksjonskapasiteten som er mulig å stille til rådighet.

I en slik situasjon hjelper det ikke med penger i banken. Pengene har ingen verdi hvis det ikke er mulig å kjøpe noe for dem. Det er jo derfor vi har penger i banken, slik at vi skal kunne kjøpe noe vi trenger, når vi trenger det. Dyktige økonomer jobber med å plassere vår felles formue i de rette selskapene og bankene, slik at de skal gi avkastning som vi kan bruke av. Er det kanskje på tide at vi dreier litt mer av våre investeringer mot områder som har betydning for samfunnssikkerheten? Norske produksjonsfasiliteter og beredskapslagre for kritisk materiell, økte personellrammer til offentlige etater med kritiske funksjoner i krise og krig? 

Bærekraften på kort sikt er det sikkert ikke så bra for, men det handler om hva vi ønsker å prioritere. Stortinget må bevilge penger og sette politiske rammer for nødvendig beredskap. Om dette skjer over eller under streken i statsbudsjettet er ikke jeg den rette til å bestemme. Det jeg tenker er at med dagens situasjon er det ikke mulig å si hvordan 2020 ender opp, rent samfunnsøkonomisk. Et underskudd i forhold til det som er bevilget er ikke å de bort fra. 

Vi er heldige som har penger på bok når det røyner på. Det er det ikke alle som har. Nå gjelder det å se om vi sparer på rett måte og bruker på rett måte. Du kan ikke lagre tørst, ei heller sykdom. Ludwig Mack har like rett den dag i dag. Takk til min gode lærer i bedriftsøkonomi, Ulf Mack Growen, som lærte meg dette. Jeg håper at flere har lært dette, slik at det ikke er noen som tror at beredskap er bortkastet.