En genmutasjon kan gi flere typer kreftsykdom. Dette medfører at man får flere enkeltindivider og grupper hvor helsegevinsten må vurderes. I smågrupper og for enkeltindivider er dette en utfordring som er krevende å behandle med dagens regime for innføring av nye behandlingsmetoder. Skal vi vente til andre land har dokumentert helsegevinst og prisene har sunket før vi tar i bruk de nye metodene og medisinene?

Nye metoder har en striks holdning til å ta i bruk nye metoder, selv om de er tatt i bruk i Skandinavia og Storbritannia, som det er naturlig å sammenligne seg med.

Kjetil Tasken står i spissen for arbeidet med presisjonsmedisin i Oslo. Det er et stort trykk innenfor dette området, antall kreftrammede øker og hver enkelt pasient har sin sykdom, molekylært sett. Dette utfordrer dagens systemer og kan også fortrenge dagens behandlingsmetoder som har dokumentert effekt. Private behandlingstilbud har ingen utfordringer med å ta i bruk godkjente behandlingsmetoder som det offentlige ikke har tatt beslutning om. Når den behandlingen de der mottar gir effekt, skal da det offentlige ta over denne behandlingen?

Kjetil Tasken drar oss gjennom sentrale problemstillinger med presisjonsmedisin kontra etablert behandling basert på større grupper.

Det snakkes raskere enn det er mulig å skrive, så her kommer noen bilder:

Steinar Aamdal skal snakke om hva vi kan lære av Danmark.

Tilsvarende det norske Beslutningsforum

Ole Aleksander Opdalshei trekker frem jussen ved beslutningsmodellen vi har i Norge.

Da er debatten i gang, og det er mulig å sende inn spørsmål. Hjernesvulstforeningen utfordrer med følgende spørsmål og håper på svar:

Debatten går foreløpig litt tregt, men det er stor grad av enighet om at innlederne har rett i sine innlegg; det går for tregt i Norge. Økonomien spiller en stor rolle innenfor både behandling og kliniske studier. Resultatbasert finansiering er ikke nødvendigvis det rette for å fremme kliniske studier. Tøffe prioriteringer trengs for å sikre effekt av helsekronene. Skal en hjelpes til samme kostnaden som hundre andre?

Vi må uansett investere i folk og utstyr, og gjerne etablere samarbeid med Danmark og industrien for å etablere et fruktbart offentlig-privat samarbeid. Det er også nødvendig å rydde litt i lovverket, slik at det ikke er noen unødige hinder for å gjøre jobben bedre.

Får vi mer helsekroner uten å øke skatter og avgifter? Folket vil ha bedre helse men ingen vil ha mer skatt og avgifter for å finansiere dette. Ikke alle sykehus kan få være eksperter innenfor alle områder, en viss grad av oppgavefordeling og sentralisering av tjenester er nødvendig. Også bruk av registerdata kan forbedres. Det å ja pasienter med i kliniske studier må bli en vanlig del av pasientbehandlingen, slik at data kan samles inn og effekt dokumenteres.

Dagens modell med små studier med lavt antall deltagere gir ikke godt nok grunnlag for å vurdere effekten. Det er en glidning fra industrien til sykehusene av forskningsfasene, for å sikre tilstrekkelig kunnskap om effekten. Hver person kan bli til en egen studie, med persontilpasning. Dette må også bety at legemiddelindustrien må være villige til å redusere prisene, de gjør jo ikke jobben alene.

Beslutningsforum og prioriteringssystemet er basert på å få kostnadene nede. Skulle vi egentlig få bruke nye medisiner gratis frem til effekten er dokumentert i tilstrekkelig grad?

Politikerne må rydde opp i systemet slik at legene ikke møter uhensiktsmessige barrierer. Presisjonsmedisin krever en ny tilnærming til dette. Off-labelforsøk kan i større grad benyttes.

Vil utstrakt bruk av Off-labelbehandlinger medføre at et todelt helsevesen basert på den enkeltes privatøkonomi blir større? Industrien er naturlig nok ikke så opptatt av prisreduksjon som behandlerne er. Pasientenes perspektiv et at folketrygdens dekning skal være like god som en hvilken som helst annen behandlingsforsikring.