Hjernesvulstforeningen har i går kveld sendt inn følgende innspill til Helse- og omsorgsdepartementet vedrørende prosessen for evaluering av Nye metoder og Beslutningsforum.

Evaluering av Nye Metoder – innspill til prosessen med nøkkelpunkter for evaluering

Generelt

Hjernesvulstforeningen (HSF) takker for muligheten til å gi våre innspill til prosessen med evaluering av Nye metoder. Fristelsen til å trekke inn eksempler og vise til det som vi i dag ikke er fornøyde med er stor, men vi forsøker her å isolere i stor grad det som departementet spør etter i denne omgang, og legger til grunn at vi senere vil få anledning til å gå mer i dybden på andre forhold ved dagens system.

HSF mener det er avgjørende med en bred, åpen og inkluderende evaluering av Nye Metoder som belyser alle deler av prosessen. Vi er også opptatt av at det må være en reell brukerinvolvering i evalueringsprosessen gjennom oppnevning av brukerrepresentanter fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Kreftforeningen sentralt plassert i evalueringen. Det er etter vårt syn ikke ønskelig med brukermedvirkning begrenset til allerede oppnevnte brukerrepresentanter fra helseforetakene.

Videre er det behov for en bedret tilgang til reell informasjon. Beslutninger som fattes har gjerne bare noen korte linjer som oppsummerer beslutningen og de er standardiserte. Informasjonen som vi kan få ut av Nye metoders sider på nettet er ikke tilstrekkelig for å danne oss et bilde av hva det er som er grunnen til at behandlingsmetoder ikke tas i bruk. Medisinske eller økonomiske grunner kommer ikke klart nok frem.

HSF mener det er et stort problem at Nye Metoder er så sterkt knyttet til de regionale helseforetakene. Sørge-for-ansvaret og innbyggernes rett til helsehjelp er påtalt av det store flertallet av høringsinstansene ifb. lovfestingen av Nye metoder som system. Evalueringen må inneholde en vurdering av alternativer til dagens system. 

HSF registrerer videre at andelen medisiner finansiert over folketrygden eller kommunal helse- og omsorgstjeneste er synkende, da flere medisiner overføres til H-resept. Evalueringen bør således også inneholde en vurdering av om Nye metoder skal forestå metodevurdering for alle nye metoder, uavhengig av finansiering i det offentlige.

HSF er videre sterkt opptatt av at evalueringen skal inneholde en kunnskapsinnhenting fra pasient- og brukerorganisasjonene. Det innspillet vi nå får anledning til å gi er kun mot selve prosessen med evalueringen. Vårt syn på fordeler og ulemper, erfaringer med Nye metoder og annet må innhentes som en del av datagrunnlaget for evalueringen. Vi fester ikke lit til en lukket prosess hvor utfallet kan være gitt på forhånd i en slags omvendt evaluering. Vi mener at det er så mange forhold som er sentrale i pasientens helsetjeneste som i dag oppleves så forskjellig, avhengig av ståsted, at det ikke er mulig å sikre en bred tilnærming uten at pasient- og brukerorganisasjoner for de berørte pasientgruppene får komme med sine innspill til det materielle innholdet i dagens system.

Rettighetsfokus og persontilpasning

Evalueringen av Nye metoder må skje innenfor en kontekst hvor den juridiske siden av pasientrettigheter gitt i menneskerettighetskonvensjoner også hensyntas. Prioriteringskriteriene som danner grunnlag for dagens vurderinger må legges til grunn i sin helhet, spesielt med tanke på den særstillingen sjeldne lidelser har i prioriteringssammenheng. Gruppetilnærmingen er etter vår mening alt for sterk og fullstendig forfeilet i en tid hvor utviklingen går sterkt i retning av persontilpasset medisin med fokus på det menneskelige genom.

HSF representerer det som for tiden er 130 forskjellige hjernesvulstdiagnoser med et stort spenn i behandlingsmetoder og oppfølgingsbehov. Det er også sjeldne diagnoser blant disse 130 diagnosene, og langt fra alle har en kreftside ved seg. De nevrologiske følgeskadene og lidelsene er en utfordring i seg selv, og en gruppetilnærming er til skade for persontilpasset medisin. Det er heller ikke mulig å få gjennomført tradisjonelle fase 3 og 4-studier, i realiteten er dette uaktuelt for de diagnosene som i dag ikke har fått nye behandlingsmetoder på flere tiår. Med diagnoser som har median overlevelse på ett år, er det lite tid til forskning. Behovet for utprøvende behandling er således så klart at mangelen på slik tilgang må evalueres som en del av dagens system.

Kostnadsfordeling

Videre mener vi at en evaluering også må innebære et kritisk blikk på organiseringen av våre helsetjenester. OECDs rapport «Health at a glance» plasserer Norge på topp når det gjelder antall leger og sykepleiere målt mot antall innbyggere. Statistikken over andelen av helseutgiftene i 2017 plasserer Norge med nest lavest andel av kostnadene til legemiddel, kun slått av Danmark. For Norges del ligger også medisinske forbruksartikler inne i dette tallet. Når vi ser på fordelingen mellom de forskjellige kostnadsbærerne i det norske helsevesenet ser vi at andelen som går til legemidler er på lave 4,8 % mens lønnskostnadene er på hele 58,9 % av driftskostnadene. Evalueringen må således se på hvordan metodevurdering og prioritering av nye behandlingsmetoder balanseres opp mot fokuset på stillingsrammer, årsverk og lønnskostnader. Innbyggerne er ikke tjent med et helsevesen som har mye personell og kapasitet til akuttmedisin, men som ikke har penger til kronikere, sjeldenfeltet eller til å ta i bruk nye behandlingsmetoder innenfor kreftområdet. Andre land makter å gjennomføre behandlinger og tilby nye behandlingsmetoder langt raskere enn det Norge gjør, og fortsatt ivareta en balanse mellom kostnader til lønn og medikamenter/behandlingsutstyr. Her har vi kanskje noe å lære.

Kunnskap eller pris

Evalueringen må sette et kritisk søkelys på om metodevurderingens formål er å utrede metoden og øke kunnskapen eller om det i realiteten er et system som i stort er rigget for å medvirke til anbud og prisforhandlinger. Vi ser med frykt på et regime hvor anbud er nødvendig, når det kommer til sjeldne diagnoser med de tilhørende manglene innenfor utvalg av tilbydere og behandlingsmetoder. Prioriteringskriteriene er ikke der for å spare penger, det primære med metodevurdering må være kunnskapsdelen og ikke pris.

Åpenhet om prosessene og priser

Evalueringen må innebære at det vurderes om det er tilstrekkelig åpenhet i saksbehandlingen, for begrunnelser for vedtak og åpenhet om legemiddelpriser. Et doldisregime med de samme menneskene som gjengangere på flere nivåer i prosessen med metodevurdering og faglige retningslinjer er ikke akseptabelt. Alle prosesser må være transparente, også anbud og prisforhandlinger som gjennomføres av Sykehusinnkjøp HF. Alle aktørene i kjeden må fritt vurderes i evalueringsprosessen. Saksdokumenter må være tilgjengelig i større grad underveis i metodevurderingen.

Klinisk kompetanse

Evalueringen må innebære at bruken av oppdatert klinisk kompetanse i metodevurderingen gjennomgås nøye. De ledende spesialister finnes neppe i helsebyråkratiet, de finnes i spissen av behandling og forskning. Brukes den spisskompetansen som våre dyktige behandlere og forskere besitter på en god måte i metodevurderingen? Er det riktig å ha en engere krets med mer generisk spesialkompetanse, når utvikling innenfor behandlinger skjer så fort som vi ser at det gjør med inntreden av persontilpasset medisin? De berørte pasient- og brukerorganisasjonene må også i sterkere grad involveres i prosessene frem til beslutning. Spesielt innenfor sjeldne diagnoser er kunnskapen ofte vesentlig større enn hos behandlere, og pasientenes organisasjoner har som oftest et internasjonalt nettverk og holder seg godt oppdatert på forskning og nye behandlingsmetoder gjennom dette. Brukermedvirkning i forskning er et krav, og disse hentes fra pasient- og brukerorganisasjonene. Den kompetansen som bygges der må også brukes i en senere fase til klinisk nytte.Den samlede kompetansen må utnyttes, og evalueringen må også omfatte den kompetansen brukermedvirkning kan bidra med. 

Tidskrav til metodevurderinger

Tiden det tar fra en metode fremmes for vurdering til beslutning fattes er uakseptabelt lang for mange nye behandlingsmetoder. Det er nødvendig at evalueringen går grundig gjennom vurderinger som ikke har fått sin beslutning innen rimelig tid. Metodevurderinger utføres av andre land som det er naturlig å sammenligne seg med, og det er mye å hente fra disse. Det fremstår som dagens modell krever at det i for stor grad legges opp til egne vurderinger innenfor områder som allerede er pålitelig vurdert av våre naboland. En evaluering av potensiale for gjenbruk av slike vurderinger i hjemlig metodevurdering må gjennomføres.

Det må videre evalueres den rollen Sykehusinnkjøp HF har i prosessen. Vi ser at det ikke finnes noen øvre grense for varighet en prisforhandling kan ha. Forhandlinger som ikke har lykkes i komme i mål i løpet av noen få måneder viser at partene står for langt fra hverandre. Det at forhandlinger tar mer enn ett år er fullstendig uakseptabelt. Slik vi ser det, risikerer vi at norske pasienter ikke får tilgang til nye behandlingsmetoder og at industrien ikke ønsker å ha slike forhandlinger når de ikke fører frem. Andre viktige områder for våre innbyggere som forhandles er gjerne underlagt et sett med regler eller rammer som gjør at partene må komme til enighet innen rimelig tid. Ser man f.eks. på hovedtariffoppgjør er det regulert i lov om arbeidstvister og tjenestetvistloven om hvordan forhandlinger skal foregå og tvister løses. Det er videre en adgang til å løse uenighet gjennom nemnd, når partene ikke kommer til enighet. Det er rart å se tilbake til akademikerstreiken i staten i 2006, hvor staten grep inn med begrunnelse i dyrevelferd og helse da kyllinger ved priors slakterier i Rakkestad og Hå ikke kunne slaktes pga veterinærer i streik. Innenfor de metoder som skal vurderes av Nye metoder er det etter vårt syn en vedvarende fare for økt skadevirkning på liv og helse når forhandlingene ikke sluttføres og vedtak fattes i Beslutningsforum. Den daværende arbeidsministeren vurderte konsekvensene av videre streik til å få uakseptable samfunnsmessige konsekvenser når det ikke ble slaktet kyllinger. Vi vurderer det til at en sendrektig saksbehandling som medvirker til at metoder i behandlingssystemet hoper seg opp, har langt større samfunnsmessige konsekvenser enn utsatt slakt av kyllinger i noen dager.

Evalueringen må videre inkludere en vurdering av mulighetfor å tillate midlertidig innføring av metoder der effektenfølges hos pasientene. Early access for enkelte pasienter må bli en reell mulighet. Evalueringen må således vurdere hvilke konsekvenser Nye metoder har for behandleransvaret og de situasjoner hvor det ikke er fastsatt finansieringsrammer i DRG-systemet. Forutsigbare ordninger i påvente av ferdigstilling av DRG-poeng, må på plass. Kjente unntaksordninger som behandler kan benytte seg av må på plass, slik at de kan benyttes frem til metodevurdering og finansiering er på plass. Hurtige og ultrahurtige metodevurderingsforløp og modeller for midlertidig innføring må vurderes som en del av evalueringen.

Evalueringen må også inneholde en gjennomgang av om tilstrekkelig med menneskelige ressurser er satt av til metodevurderinger, eller om det er andre grunner til at saker hoper seg opp på veien frem til prisforhandlinger.

Med vennlig hilsen

Rolf J. Ledal
Generalsekretær
Hjernesvulstforeningen