Avstandskompenserende teknologi, eller telemedisin som det gjerne kalles, gir nye muligheter. Foreløpig har vi sett mange tids- og økonomiavgrensete prosjekt, med lite overgang til driftsfasen.

En av hovedutfordringene er den krevende jobben med å få systemer til å snakke sammen, såkalte Integrasjonsutfordringer.

Vi gjør gjerne det samme om og om igjen, kjøper teknologi og ikke resultat. Integrasjon og løsninger med flere integratorer i leveransen er en bedre strategi. F.eks. Siemens leverer til flere land og har erfaringen som er nødvendig for å levere komplette løsninger. Såkalte Healthineers, de som jobber som helsetekniske ingeniører kan bli en ny vekstnæring, den nye oljen vil kanskje noen omtale det som.

Hva trenger så brukeren av en teknisk løsning? Pasientsikkerhet og brukervennlighet må balanseres. Hovedleverandør med integratorer og helsepersonell som ikke skal dypdykke i det tekniskfaglige må jobbe sammen med utviklingen, og selvsagt trenger vi stor grad av brukermedvirkning. Skal vi bedre pasientens opplevelser, spesielt kronikerne, og sikre drømmesituasjonen for pasienten, så må alle jobbe sammen.

Livet leves hjemme og ikke på sykehuset og

svingdørspasienter unngås lettest med et godt opplegg etter sykehusinnleggelse. Overgangen fra sykehus til fastlege, gjerne med en sikker app på nettbrett eller telefon med video og tekstkommunikasjpn med både fastlege og sykehuslegen. Det må også lønne seg økonomisk, ellers mangler motivasjonen til endring. Det trengs altså endringer i takstsystemer og arbeidsmetode for legene, for å ta i bruk den teknologien som vi allerede har.

Hvor mye incentiver skal vi så bruke? For å få fart i noe, trengs det en belønning, gjerne samlet for alle parter. Brukernes makt vil helt klare anspore til utvikling. Trekker vi en parallell til bankene, så er det kundene og ikke de ansatte som er driverne for utviklingen. God ledelse og motivasjon hos alle aktører er nødvendig og virker bedre enn både pisk og gulrot. Pasientene er klar for å bli sterkere aktører i eget liv, og dette gir bedre mulighet for å redusere presset på polikliniske dagtjenester.

Eldrebølgen begynner å merkes og den beste tjenesten skal gis. Ny teknologi legger til rette for dette på en ny måte. Kulturelt sett tar det lang tid å endre systemer. Vi må tørre å sette igang uten å vite fasiten på alt. 0-alternativet er ikke et alternativ. Vi må bruke penger til å sette ut i livet det vi lærer av prosjekter raskere.

Et viktig spørsmål er om man klarer å digitalisere alt. Klarer man å kombinere algoritmer for hjertefeil og nyresvikt til en aldrende pasient, i en tid hvor ensomheten øker? Algoritmer for multimorbiditet sikrer ikke at alle kan bruke de. Ikke alle pasienter kan bruke dette fullt ut, men antall lege-pasientmøter kan reduseres også for de. Ikke alle pasienter ønsker å ligge lenge på sykehus, mange ønsker ikke å overnatte, men heller ha lenger dag med reise.

Negative incentiver må fjernes for å få med fastlegene, merverdien for alle med en digitalisering må synliggjøres. Teknologi er bare en del av løsningen, og kun egnet for de som kan nyttiggjøre seg den og er fortrolig med dette. Andre må fortsatt ha større kontakt med helsepersonell. Det tar flere år å utvikle komplette løsninger. Strenge anskaffelsesregler setter også hinder for samarbeid med lokale aktører. Hyllevare som kan brukes er viktig, og kanskje er tiden moden for å starte med et helseforetak nå, for å se hvordan en løsning blir i praksis, og så rulle ut løsningen til de andre foretakene.