Av Rolf J. Ledal

Hvem hadde ikke ønsket seg en felles journal og ent felles samtykke for bruk av journaldata til kvalitetsregistre og forskning? Dagens systemer tillater ikke dette, men hva kreves for å komme dit at vi har kun en journal, i det minste?

Stortingsmeldingen om dette kom for snart 7 år siden. Ennå har vi altså spredte journaler med et puslespill som er nesten umulig å legge for både pasient og behandler. E-helsedirektoratet får gleden av å starte med å fortelle hva som er status.

Status er at det etter min mening ikke er kommet godt nok i gang og at det mangler mye for at de systemene som skal snakke sammen faktisk klarer å snakke sammen. I 2024 er det et håp om at alle innbyggere skal kunne se sin egen journal. Resepter har vi allerede gjennom helsenorge.no.

For kronikerne er deg ofte verre og vanskeligere enn for de som trenger akuttjenester. Der er det gjerne et tydelig symptombilde som behandler kan ta tak i, i tillegg til de opplysningene som finnes i kjernejournalen.

Det kreves selvsagt sterk styring og et felles bilde om at behovet for den løsningen som vi trenger, er det rette. En stor nasjonal løsning for kommunene er antageligvis mindre enn løsningen mex DIPS som tre helseregioner i dag bruker.

Det å håndtere medikamenter og resepter er utrolig viktig for sykepleierne. Nå brukes det unødvendig tid for å finne frem til nødvendig kunnskap om pasientene. Dette vil etter Sykepleiergorbundets syn bli en vinn-vinnsituasjon. Tidstyver og pasientsikkerhet er stikkord her, men sykepleiere er teknologioptimister som ønsker å være med på utviklingen.

Legeforeningen er opptatt av at det er bedring, epikrisetiden er kraftig redusert. Kanskje er det også et ledelsesspørsmål når det går tregt innenfor enkelte kommuner? Det kan ikke være frivillig for helsepersonell å være med på utviklingen.

Det kan lett høres ut som at leger og sykepleiere er enige i alt, men det er noen vanskelige forskjeller i følge Legeforeningen når det gjelder systemer og moduler som ennå ikke er på plass. KS og Legeforeningen er enige, HOD er etter sigende langt på vei enig, men sykepleierne er altså litt mer utålmodige og representerer et perspektiv som kanskje ligger nærmere det perspektivet som pasientene flest har.

Helseanalyseplattformen kommer som en ny og bedre måte å bruke data til å forbedre behandling og følge opp utviklingen i befolkningen. Dette åpner opp for helt nye muligheter når dette blir en digital løsning. Registre og andre relevante steder å hente data vil legge grunnlaget for denne plattformen. Internasjonale erfaringer er ikke alltid relevante, men det som er relevant vil bli tatt med i arbeidet i Norge.

Ventetiden for data til forskning er nå 17 måneder. Drømmen er at det skal være kun 17 sekunder før disse dataene er tilgjengelig. Selv 17 dager vil være en sterk forbedring. Ny bruk av kjente data, såkalt sekundærdata, må gjøres enklere og raskere.

Amerikanske leger mener at de systemene de har er for tungvinte for behandling men bedre for forskning, siden de opplever at det er for mange «klikk» som kreves for å registrere.

Sceneskifte og inn med statssekretær, KS og generalsekretærer. Politisk nivå er ikke helt enig med Legeforeningen om den påståtte enigheten. KS er opptatt av at det er felles løsninger. Konsept 7 er mer enn en felles kommunal journal, og det er lett å spore en viss grad av uavklarte problemstillinger som f.eks. finansiering. Det loves ingen øremerkede midler fra regjeringen, det handler om at sykehusene og kommunene så langt må finne midler innenfor sine rammebudsjetter.

Lilly Ann fra FFO trekker frem pasientene og ikke minst kronikerne oppi det hele. Samhandling er en kritisk suksessfaktor for å få god nok oppfølging av brukere og pasienter. Behovene til denne gruppen må være dimensjonerende for systemer og løsninger.

Anne Lise fra Kreftforeningen er opptatt av at løsningene skal komme raskt nok til at det ikke bygges opp systemet og løsninger innenfor det offentlige. Videre må også vi pasienter være villige til å bidra til at våre krav til systemene ikke et så store og skreddersydde og helt optimale, for å få på plass løsningen.

Fastlegene må være navene i helsetjenesten. Det er der vi er oftest og mange er ikke på sykehus ofte. KS har gjennom konseptvalgutredningen gitt sterke og klare innspill til HOD om hva de krever av en løsning. De er opptatt av en løsning som fungerer, ev. bestående av flere systemer.

Statssekretæren viser til at det nå er en sterkere nasjonal styring gjennom e-helsedirektoratet. De forskjellige helseprofesjonene har i dag utviklet tilpassede systemer. Med en felles løsning blir det nok heller ikke like godt tilpasset alle områdene. Selv om noe ikke er bedre enn det som var før, kan den totale løsningen være god nok. Fokus må ligge på løsning og ikke system. Det optimale for en vil ikke være like optimalt for andre. Behovet for tydelig ledelse og kanskje en kulturendring er ikke mulig å feie under teppet.

Alle behovene må balanseres og ivaretas. Tiden vil vise om dette lar seg løse på en god nok måte og når dette skjer. Imens så venter vi med spenning på at årene skal gå og at kommunene deltar frivillig i dette. Kanskje må vi ha et lovpålegg for å komme i mål, Stortinget bør etter min mening være stand-by for en slik løsning. Innbyggeren og pasienten må være i sentrum, vi kan ikke velge bort fastlegen og kommunen. Frivillig tvang må om nødvendig brukes for å sikre en god løsning.