Sunnaas sykehus og Hjernerådet setter livet etter en diagnose i fokus. De spør i sitt møte om hva som skal til for å redusere uønsket variasjon i rehabiliteringstilbudet og bedret samhandling mellom spesialist- og primærhelsetjenesten.

Hjernesvulstforeningen har i sin Hjernesvulstundersøkelsen 2019 avdekket at det er store gap innenfor rehabiliteringstilbudet. Kan dette møtet gi oss noen svar? Nærmere 100 deltagere har tatt veien til Konferanserommet for å høre hva spesialistene på rehabilitering har å si om et område som langt på vei er forsømt.

Daglig leder i Hjernerådet, Aud Kvalbein, starter møtet med å legge fokus på perioden etter at blålysene slukkes. Er pakkeforløp og det vi har i dag nok for å møte utfordringene?

Frank Becker fra Sunnaas har god innsikt i rehabilitering og trekker frem at rehabiliteringstilbudet i kommunene er mangelfullt og mangler oversikt. Svikt innenfor mange områder og mangelfull innenfor kunnskap om befolkningens behov. Rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten er dessverre bygger ned før tilbudet i kommunene er bygget opp, til tross for lovnaden i opptrappingsplanen for rehabilitering.

Kan vi lære noe fra Danmark? Rune fikk høre fra legen etter sin ulykke at nå var livet hans reddet, men han visste ikke til hva.

Vet vi godt nok hva vi trenger og vi vil ha, er kanskje det grunnleggende og store spørsmålet. Hvem som skal få hvilket tilbud, er noe som må spesifiseres i større grad. Samhandlingen bærer preg av svikt i overføringen til kommunene, mangel på individuell plan og oppfølging fra fastleger er dessverre vanlige funn når tilbudet ettergås.

Hans Henrik fikk hjernesvulst og forteller sammen med din mor sin historie til debattleder Siri Lill Mannes og tilhørerne.

En gripende men dessverre alt for vanlig historie om en som fikk problemer med synet og andre symptomer og måtte gå i ett og et halvt år før han fikk MR og hjernesvulster ble diagnostisert. Etter operasjon ble en blødning en utfordring og en periode i koma ble resultatet.

Hans Henriks første minne etter dette var at han lå med hodet i fanget til nevropsykologen på Sunnaas. Alt måtte læres på nytt og rehabiliteringsmålet hans var å skulle kunne gå uten støtte ved utskrivning fra Sunnaas.

Tjenester etter oppholdet på Sunnaas kommer ikke av seg selv. Pårørende har blitt de som egentlig koordinerer den tverrfaglige og krevende rehabiliteringen i hverdagen. Fastlegen og spesialisthelsetjenesten snakker ikke sammen, den viktige kommunikasjonen går gjennom pasient og pårørende.

Etter videregående skole skal Hans Henrik nå gå på folkehøgskole i det kommende skoleåret. Behovet for tilrettelegging følger ham videre og vi håper at det som trengs av koordinerte tjenester vil være på plass.

Pasienthistoriene som trekkes frem vitner alle om det gode tilbudet på Sunnaas, men det å løfte frem rehabilitering og få dette prioritert er langt vanskeligere enn det bør være. Rehabiliteringen er alltid sisteprioritet.

Er kommunene klare til å ta ansvaret? KS’ representant er tydelig på at midlene må følge pasientene, her må Staten inn og sikre nok midler.

Korttidsplasser på sykehjem etter hjerneslag gir bare en fjerdedel av det resultatet som spesialisert rehabilitering gir. Riktig rehabilitering gir 40% lavere kostnad og et enormt mye bedre resultat, viser foreløpige tall fra forskning som er utført. Investering i rehabilitering er god samfunnsøkonomi! I den grad kommunene trenger penger til å gi rett tilbud, handler det primært om å sikre nok midler til å etablere tilbudet. Driftskostnadene kan senkes betydelig mens kvaliteten går opp.

For å gi faglig støtte til kommunene kam man også bruke videokonferanseutstyr slik at pasient i kommunal rehabilitering også kan snakke med og følges opp av lege i spesialisthelsetjenesten. Telemedisin, personsikkerhet og muligheter må balanseres slik at vi får velfungerende tjenester, også i hjemmet.