Hjernesvulstforeningen deler det synet som kommer frem i artikkelen som det lenkes til her. Det er altfor lite fokus på å få en presis diagnose og en presis behandling av alvorlig sykdom med komplisert biologisk sammensetning.

Medisin er også reguleringsteknikk på et mikronivå. Genomer må identifiseres og behandlingen tilpasses den minste detalj, og da trenger vi mer kunnskap om den enkeltes svulster. For den som får glioblastom av umetylert IDH-wild type, er Temodal omtrent like effektiv som vann. Da hjelper det ikke å pøse på med Temodal. Dette er bare et eksempel på hvor komplisert det er og hvor viktig det er at vi har onkologer, bioingeniører, analyseapparater og et spekter av forskjellige behandlingsmetoder og medikamenter å by på, i kampen mot de forskjellige krefttypene og deres undertyper.

Vi forventer ikke at Norge skal være først ute med alt, men vi krever at vi heller ikke skal være sist ute. Vi mener ar med den enorme økonomiske kraften vi har i vår nasjonaløkonomi så må det være mulig å holde tritt med våre naboland og ikke minst sikre god klinisk forskning av et slikt omfang at vi knekker nøttene som i dag er harde å knekke og sikrer at en hver onkolog får økt sin kompetanse gjennom pasientnær forskning. For oss er klinisk forskning det som kan knekke kreftnøttene og det viktigste vi kan gjøre.

Sammen med slik forskning av onkologene må også legemiddelbransjen være forberedt på at det skjer en utvikling hvor det arbeidet som skjer under forskningen skal omsettes i nye behandlinger i løpet av kortest mulig tid. Vi kan ikke vente i et tiår, vi vil ha ny behandling raskt, og til en pris som gjør at det er aktuelt å ta det i bruk. Frem til vaksiner mot alvorlig kreftsykdom er på markedet må vi få en rekke med behandlingslinjer og -protokoller som sikrer forlenget liv med god livskvalitet over år.

https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/10/22/mener-diagnostikken-mangler/