Velferd til besvær

Av Rolf J. Ledal

Dagens siste tema som Hjernesvulstforeningen overværer er NAVs pengeprat med tema som overskriften viser.

Det legges opp til en litt løs debatt og luftige tanker om hvordan skal vi klare å skaffe pengene som trengs for å dekke morgendagens behov. For en gammel fagforeningsmann med litt sans for samfunnsøkonomi er det korte svaret at man sørger for at det er mulig å tjene egne penger for flere og at det som i dag anses som kostnader blir sett på som investeringer i selvstendige liv, i større grad.

NAV er for mange en felle, kan man kanskje spissformulere det til, hvor de kommer inn i et system og blir passiviserte trygdemottakere i stedet for å få hjelp til å i større grad sikre egen inntekt. Det å stå utenfor arbeidslivet i store deler eller hele sin yrkesaktive livsperiode er ikke noe som noen ønsker seg, innerst inne. Investeringer i tilrettelegging og mulighetsskaping er noe som gir gevinst i mange år fremover.

Statistikksjefen setter stemningen med å komme med en serie påstander.

Hva panelet måtte mene om dette og hint, vites ikke, men snart braker det løs. Det starter med en påstand om at NAV er verdens rikeste velferdsetat. Kanskje er dette noe tabloidisert og satt på spissen, men dette er en åpning som vekker både tanker og litt avsky. Det er nasjonen som er rik, ikke en etat. NAV har fått i oppdrag å betale ut ca 450 milliarder i år. De jobber på oppdrag av nasjonen. Kanskje kommer det noe mer etter oppramsingen av tall og fakta.

Mens møtet pågår, går telleren i bakgrunnen over hvor mye penger som betales ut, sekund for sekund…

De lettvinte faktaene (?) sitter løst, og påstand etter påstand renner ut. Eldrebølgen etterfølges av eldretsunamien, kostnadene er vanskelige å spå noe om, og det synes som at pensjonsreformen og uførereformen ikke er tilstrekkelig eller hensiktsmessig for å sikre en stabil fremtid i velferdssamfunnet.

Da er debatten i gang!

Kostnader er ikke rett begrep, hevder økonomiprofessoren. Overføringer er det rette begrepet. Arbeidslivsdeltakelsen i Norge er høy, fortsetter han med. Det er ikke mulig å sammenligne med andre land, siden det ikke er de samme systemene.

NAV-direktør Sigrun Vaageng trekker frem det faktum at 75 % av nasjonalformuen er vår samlede arbeidskapasitet og kompetanse. Behovet for endringer innenfor sysselsettingsgraden til enda større grad, er det viktigste for henne.

Sysselsettingseksperten trekker frem behovet for å tenke nytt for å nå grupper som i dag står utenfor. F.eks. mennesker med Aspergers syndrom kan finne gode arbeidsplasser der hvor de kan få brukt sine evner på en god måte. Vi må være nysgjerrige og la oss utfordre!

Et element jeg savner så langt er fokuset på at de gode helsetjenestene også medfører at flere barn med store og omfattende hjelpebehov overlever og blir voksne med store behov, som oftest som helt uføre. De trekkes nesten frem som et problem, når de inkluderes i en gruppe med unge uføre.

2 av 3 jobber i private bedrifter. 700 000 står utenfor arbeidslivet og det er et spørsmål om hvorfor ikke flere får jobber i det private. Som oftest er det snakk om manglende kompetanse og kanskje også en utfordring med bedriftsutvikling. Eller er det bare sneversyn og gamle holdninger hos arbeidsgiverne som er problemet. Tiltaksplasser for de som er på utkikk etter en sjanse til å vise seg frem er en port inn for mange.

Velferdsstatens utfordringer er av politisk karakter og handler om viljen til å finne løsninger. Så langt er det ingen som har snakket et ord om de endringene som allerede er vedtatt og som trenger årtier på å ta effekt. Endringer i pensjonsreglene tar ikke effekt over natten. Er de endringene som allerede er vedtatt så lite dekkende, så må faktisk det arbeidet som ble utført gjennom flere år fullstendig forfeilet. Debatten fortsetter med å snakke om småplukk og enkle poeng, dessverre uten å ta opp i seg sentrale problemstillinger.

I løpet av 45 minutter med debatt har det rullet på nærmere 40 millioner.

Ikke alt kan løses av NAV, det er behov for tverrfaglige tjenester og hjelp for svært mange. De lange ventetidene koster den enkelte og samfunnet dyrt. Det er en krevende logistikk når flere etater og tjenester skal inn, men det er ikke lett å se at dette faktisk er forsøkt i tilstrekkelig grad. Behovet for en revolusjon innenfor metoder er tilstede og det er ingen tid å miste. Et system som står stille og hvor meninger passer inn i betegnelsen “ekkokammer”, har ikke livets rett.

Og, avslutningsvis, det aller meste av de omlag 450 milliardene går til pensjoner. Det er altså ikke slik at det er de uføre og arbeidsledige som står for det meste av “elendigheten”. Kanskje er løsningen å fjerne særaldersgrenser og samordningsregler som gjør at det lønner seg å gå av med pensjon tidlig, eller rett og slett bare å ikke bli gammel? Det at mennesker koster er et resultat av suksess for vårt samfunn. Solidaritet og overføringer må vi ha, det er velferdssamfunnet vi snakker om, ikke velferdsstaten!

Leave a comment